Kringsatt av fiender, gå inn i din tid!
Under en blodig storm – vi deg til strid!
Kanskje du spør i angst, udekket, åpen:
hva skal jeg kjempe med, hva er mitt våpen?
Her er ditt vern mot vold, her ditt sverd:
troen på livet vårt, menneskets verd.
For all vår fremtids skyld, søk det og dyrk det,
dø om du må – men: øk det og styrk det!
Stilt går granatenes glidende bånd.
Stans deres drift mot død, stans dem med ånd!
Krig er forakt for liv. Fred er å skape.
Kast dine krefter inn: døden skal tape!
Elsk – og berik med drøm – alt stort som var!
Gå mot det ukjente, fravrist det svar.
Ubygde kraftverker, ukjente stjerner –
skap dem, med skånet livs dristige hjerner!
Edelt er mennesket, jorden er rik!
Finnes her nød og sult, skyldes det svik.
Knus det! I livets navn skal urett falle.
Solskinn og brød og ånd eies av alle.
Da synker våpnene maktesløs ned!
Skaper vi menneskeverd, skaper vi fred.
Den som med høyre arm bærer en byrde,
dyr og umistelig, kan ikke myrde.
Dette er løftet vårt fra bror til bror:
vi vil bli gode mot menskenes jord.
Vi vil ta vare på skjønnheten, varmen –
som om vi bar et barn varsomt på armen.
Verden ble lovet dere!
De unge hjertene brente
ved drømmen om å erobre
land dere ikke kjente!
Var det på bunnen en reise –
hinsides krigens fronter –
i en ubendig drift mot
fremmede horisonter?
Med lystige sanger fra strupen
skulle dere marsjere,
mens storøyde barn og kvinner
sprang for å se på dere!
Hva ble den så, horisonten?
En stripe, avsvidd og øde,
som følger dere på marsjen:
ruinene og de døde.
Nå vet dere alt om seirens
fanfareskingrende lykke:
Å flytte frem, etter planen,
likene enda et stykke.
Nå står dere, tyske turister,
med øyne som glaner tomme,
fordi dere valgte å smaddre
landskapet, ved deres komme.
Dog, i de fremmede byer,
vunnet ved svik og kamper,
finnes den lovete verden,
hvor herskerstøvlene tramper.
Men går dere her, soldater
og ser dere mennesker vike,
er disse meter av kulde
blitt deres verdensrike.
De burde møtt dere, glae,
med trinnene dansende lette,
siden de sulter så Tysklands
kvinner får spise seg mette!
Hvorfor er mennene bleke
om de ble frarøvet landet?
Her er det grunn til å forske
bak de gjenstridiges panne.
Med den som tilbunns vil forstå dem,
snakker de, under torturen,
og gåten er løst når de synker
blodige ned, mot muren.
Men ser dere siden kvinner
som har grått øynene tørre,
og barn som mistet sin barndom, –
er Tyskland derfor blitt større?
Innenfor hatets piggtråd
som lukker seg mørk og snever,
tvunnet av blodig smerte –
er det erobrerne lever.
Når nederlagstimen kommer
og dere gjør klar til å flykte,
skal natten fylles av oppbrudd.
Har dere noe å frykte?
Dere får reisefølge!
Hevnerne skygger dere,
mennene fra Europa
som aldri kan smile mere.
Engang var dette milde
folk fra en gård eller gate
Dere, skulptører fra Tyskland,
formet dem til å hate.
Alt, alt skal bli gjengjeldt.
Lenken en mann må slepe
blir i hans hånd en jernstump,
velegnet til å drepe.
Frykt ikke avsvidde byer,
de reiser seg nokk etter evne,
men frykt for de avsvidde hjerter
som bare har kraft til å hevne.
Innover Tysklands sletter
skal de forpinte rase,
for – som i et speil – å gjense
sin egen smertes grimase.
Men hver av de tyske soldater
som nekter å drepe og pine,
skal skrives opp for sin gjerning,
og han har beskyttet sine.
Sten-kulden i hans fiender
viker, og de vil skjønne
at menneskets sinn har godhet,
og vinterens trær kan bli grønne.
Hver som skaper en verden
hvor mennesker ikke hater,
er vernemakten om Tyskland
som ingen annen, soldater.
En gang når freden kommer,
skal stå et sus i hans indre,
som sommernatten omkring ham:
hans land er ikke blitt mindre.
Piggtrådhegnet er borte.
I kveldsbrisens svale lindring
kan sinnet få gå på reise,
grenseløst, uten hindring..
